Berlinmuren som framdeles står

Som kjent ble Berlinmuren revet ved at folket gjorde opprør mot kommunusmen i 1989. Muren som i mange lange år hadde skilt folkene i Øst-Europa fra folk i Vest-Europa, ble fjernet og folk strømmet i hopetall over muren for å omfavne sine kjære, nyte friheten og kunne bevege seg fritt.

Det som skjedde har for alltid blitt et viktig historisk faktum, og triumf over diktatoriske myndigheters kontroll over mennesker.

Det er en annen Berlinmur som fremdeles står. Det er muren som rusbrukerne opplever for å få hjelp i dagens samfunn. På samme måte som kommunismen gav løfter og påsto at de hadde verdens beste politiske system, raknet det til slutt, og det ble åpenbart for en hel verden at kummunismen hadde spilt falitt.

Berlinmuren som rusbrukerne opplever i dag, er 3000 til 4000 på ventetid til behandling. Tre tusen fristbrudd fra myndighetene på kort tid. I mange tilfelle nekte behandling på tross av at mange har ledig kapasitet. For stor skeptisk til kristen rehabilitering, dette til tross for at disse stedene har stor rehabiliteringsprosent, og i størrelse er en vesentlig del av rusbehandlingen i Norge.

På tross av at rusbrukerne i hovedsak ønsker behandling og bli rusfri, ser det ut som myndighetene vil ha flest mulig på subutex og metadon. Stoffer som er svært sterke og bryter ned menneskekroppen. Det blir prøvd å forsterke muren ved at sterke krefter ønsker å gi gratis heroin til mennesker som har som sitt høyeste ønske å bli rusfri. Dersom man får behandling for å bli rusfri, gjøres dette vanskeligere ved at en, i mange tilfeller, blir behandlet sammen med de som er på metadonbehandling. Og hvorfor i all verden kjemper fagmiljøer og politikere for kortidsbehandling, når forskning, og ikke minst, all erfaring, viser at det er langtidsbehandling som virker? Hvorfor stadig peke på at det er umulig å hjelpe, når en kan ta lærdom av de som lykkes, og se at det faktisk er svært mange som har fått hjelp i Norge.

Mitt spøsmål er hvor stor skal Berlinmuren være for disse menneskene. Hvor vanskelig skal det være for familie og venner og få friheten tilbake ved at de narkomane får virkelig hjelp? Går det an å bruke sentre som har ledig kapasitet og har gode resultater, eller er politiske og faglige meniger viktigere, slik at Berlinmuren fortsatt kan være solid og sterk? I min ungdom husker jeg en partidebatt om eldreomsorg på TV. Syv partier diskuterte. Alle partier snakket varmt om de eldres behov og rettigheter. Det pussige var at debatten besto av krangling og meninger om hvordan man skulle gjennomføre tiltak som behøvdes. Den debatten hadde ingen konklusjon og avsluttet med store uenigheter.

Det er viktig at politiske partier og fagmiljøer ikke først og fremst kjemper for sine egne meninger, men finner løsninger for rusbrukerne. En god ide er å bruke allerede ledig kapasitet. Begynne å rive en svært stor Berlinmur med tiltak og vedtak som virker og river ned muren. Gjjør det lettere for rusbrukeren å bli fri. Så lenge Berlinmuren står, og blir større, blir det stadig vanskeligere for den narkomane. Vårt samfunn trenger ildsjeler både blant politikere, fagmiljøer og i frivillig sektor i Norge. Berlinmuren som enda står, trenges å rives slik at rusbrukerne kan få den hjelpen de så sårt trenger.

Innlegg som jeg hadde i Norge Idag 15.07.2011